Sorg inntrer når man mister noen man er glad i, det innebærer ett enormt tap og man må på en eller annet måte komme seg igjennom sorgen. Sørgeritualer i jødedommen har dype røtter i tradisjonen, og bidrar til å vise respekt for den døde, samt å trøste etterkommere, i tillegg til å bistå de sørgende med å vende tilbake til det daglige liv. Selv om mange av ritualene er et par tusen år gamle, samsvarer de godt med sorgens faser.
En psykolog forteller
Ofte står man rådvill og usikker tilbake uten å vite hvordan man skal ta tak i livet igjen for egen del etter at man har mistet en kjær person. Kan jødisk tankegods og jødiske ritualer hjelpe i denne prosessen?
De fire sorgfasene
Grovt sett kan vi si at sørgende gjennomgår fire faser etter et dødsfall.
- Først inntreffer den man kan kalle den umiddelbare sorgen. En kort fase i tid, og knyttet helt tett til dødsfallet eller informasjonen om dette. Å komme ut av denne fasen betinger at man erkjenner døden, og for mange skjer dette først i tilknytning til begravelsen, da blir det uvirkelige kanskje for første gang virkelig.
- Så følger det man kan kalle den intense sorgen som ofte preges av lengsel, søking etter den døde og etter en mening. Varigheten i tid er her individuell, og avhenger dessuten av om man får levd ut disse følelsene.
- Senere følger det man kan kalle fortvilelsesfasen, og den er som regel både lang og skiftende, med savn og depresjon, usikkerhet, utrygghet og angst – blant annet angst for at man sørger for mye, angst for at man sørger for lite, osv.
- Og så til sist, hvordan kunne slippe taket, hvordan kunne ta minnet om den døde med seg ut i livet igjen for selv å kunne leve videre?
Hvordan svarer så en flere tusen år gammel kultur på disse? Hvilket tankegods og hvilke ritualer tilbys den enkelte som hjelp?
Dette skjer før begravelsen
For det første er det i jødisk tradisjon viktig at tiden mellom dødsfallet og begravelsen er minimal, og at den døde ikke blir etterlatt alene. Begravelsen bør helst foretas innen et døgn eller to fra dødsøyeblikket, dersom dette er mulig. Den døde stelles også umiddelbart, og man sitter æresvakt frem til gravleggingen.
Går vi så tilbake til den første sorgfasen, den umiddelbare sorgen, ser vi at betingelsene for å komme igjennom nettopp denne fasen forutsetter en erkjennelse av døden; det at man står ansikt til ansikt med den og erkjenner at det er sant. De jødiske ritualene i denne fasen er preget av konfrontasjon. Det korte tidsspennet, tilstedeværelsen, stellingen og vaktholdet, er ritualer som tvinger en gjennom benektelsen og over til den fasen der man kan ta fatt på sorgarbeidet, samtidig som det gir en liten utsettelse, en mulighet til å holde fast enda et kort øyeblikk, for så å måtte si adjø.
Den første uken etter begravelsen er spesielt viktig
For det er først etter begravelsen, som skjer ved jordfestelse og ikke kremasjon, og der det ikke benyttes blomster eller pynt, bare det nakne og enkle som er likt for alle, at det store sørgearbeidet for de etterlatte starter, i følge jødisk tradisjon. Og det er etter dette tidspunktet man regner de ulike sørgesekvensene. Umiddelbart etter begravelsen starter shiva, sørgeuken som består av syv dager der de etterlatte oppholder seg i sitt eget eller den avdødes hjem, og tar imot venner og slektninger gjennom hele dagen og kvelden. De sørgende har ikke noe krav om å ta vare på de besøkende, tvert imot, det er de besøkende som sørger for de nære ting som mat og drikke, og disse skal i tillegg være tilstede for de etterlatte som tilhørere og trøstere i denne korte, men intense uken. Det betraktes som en mitsva, eller en god gjerning, å besøke de etterlatte en eller flere ganger i shiva-uken, og hver morgen og kveld holdes det en kort religiøs seremoni der det må være minst 10 menn tilstede.
De sterke og kaotiske følelsene som overvelder en i denne fasen får en sjanse til å bli bearbeidet. Det å snakke om det en ikke begriper, gir i seg selv mening, og det å stå ansikt til ansikt med sitt eget indre kaos kan hjelpe en til å se sammenhenger, dersom det er noen der til å høre på. Det repetitive, det at man kan gjenta for flere, om og om igjen, det samme, stille de samme spørsmål og skrike ut de samme anklager, har den spesielle gunstige effekten at man kan komme videre selv om man ikke egentlig får noe svar. Samtidig vet man at venner og bekjente står til disposisjon hver dag i denne tiden, noe som også gir rom for å kunne leve ut følelser i større grad enn om hver samtale kunne bli den siste.
Jødiske ritualer etter shiva-uken
Etter shiva-uken skifter de jødiske sørgeritualene brått. Fra da av blir det stilt krav til den sørgende i den forstand at vedkommende må ta del i livet igjen, og det blir kun satt av fast sørgetid morgen og kveld i de første 30 dagene, med mindre en sørger over sine foreldre, da gjelder ordningen hele det første året.
Og dette er interessant, fordi det gir en slags flerdobbelt effekt. For det første sier det noe om at behovet for tid avhenger av tilknytningen til den døde, for det annet er det hjelp i det å regulere sorgen i forhold til det å ta fatt på livet igjen. Man slipper også å styre dette vanskelige selv. Man mister liksom ikke den døde, eller svikter dersom man tar del i hverdagen, for man vender jo tilbake om kvelden og igjen neste morgen.
Tilbake til dagliglivet
Slik veiledes man gjennom de første 30 dagene etter begravelsen. Langsomt tilbake, sammen med venner og bekjente, for så å gå inn i resten av sørgeåret. For det er ett år som er satt av spesielt til sorg når noen av ens nærmeste har gått bort, interessant nok sett i sammenheng med det som ble nevnt tidligere om tidsperspektivet. Og det som preger resten av året er at det på den ene siden er avsatt spesielle tidspunkter for den religiøse minnestunden, kaddish, til minne om den døde, en bønn som egentlig i sitt innhold er en lovprisning av livet, samtidig som man ikke går på store fester eller andre arrangementer som krever at man er helhjertet med i muntre feiringer.
Noen velger her å vise ytre tegn på sorg, som å la skjegget gro, noe som må ses på som et individuelt eller religiøst valg. Denne lange fasen er kanskje den som inneholder de største individuelle forskjellene når det gjelder sorgreaksjoner. Nettopp mangelen på ytterligere ritualer her gir også rom for slik individuell variasjon. For tenkningen og ritualene gir ingen oppskrift på sorg eller på hvordan den enkelte skal leve videre med sine tap. Den sier bare at du skal.
Etter det første året
Når det første året så er omme, markeres dette ved at det settes opp en minnestein der den døde er gravlagt. Siden er man pålagt å tenne et lys som skal brenne i ett døgn på den datoen som svarer til denne dagen, i følge jødisk kalender. En skal si den spesielle kaddish-bønnen med minst 10 menn tilstede, og dette skal en gjøre så lenge en selv lever. Dette er, om man vil, formaliseringen av hvordan man kan slippe taket og gå videre med sitt eget liv, samtidig som man bærer minnet om den døde med seg gjennom det.
